fastspent

fastspent

på fem punkter
mage
begge håndledd
begge ankelledd

liggende oppå et hvitt laken
fastspent slik
kan løfte hodet
men ikke lengre enn håndleddene
tillater

rope høyt
vil ut herfra

bevege seg frem og tilbake
i beltesengen
frem og tilbake
frem og tilbake

slik flytter sengen seg
fra vinduet
bortover mot døren

det tar den tiden det tar
å flytte en seng
centimeter for centimeter
når man ligger fastspent
på fem punkter

jeg ville vise veien ut
intet annet
det var ingen sykdom
det var friskt
å kjempe mot frihetsberøvelsen

så legger jeg meg ned
hodet ned på puten
den myke puten

det er ringer i beltene
der man stikker gjennom magneten
som låser meg
fast til beltene
inni beltene
de hvite beltene
på hvite laken

nystrøkne laken

det er åpent ut gjennom vinduet
bakover der
men jeg ser ikke den veien
men jeg kan vri hodet slik at jeg ser
til livet
der ute

litt luft strømmer gjennom de smale åpningene
helt øverst i vinduene
gjennom skalkene der oppe
lukene
og kroken som henger dinglende ned
når man har satt den lille klaffen
på gløtt
ut mot verden

før man havnet på det hvite lakenet
før man sparket i døren
som ikke er skadelig
også barn sparker i døren
når de blir sperret inne

liggende i det hvite lakenet
festet på fem punkter
det er befriende å skrive om det
sju år i ettertid

å strekke på beina
så lenge etterpå

man kan merke det
hvor befriende det er

det kommer en dag hvor jeg er ferdig
med dette
hvor beltene ikke lengre gnager i min sjel
skjønt beltene var ikke det verste
det var det rundt som var det verste
men så har jeg kanskje ikke kommet dypt
nok ned i hvordan jeg følte det
da

for jeg protesterte
jeg ropte
jeg var irritert
provosert
krenket
sint
meget sint
jeg kunne bare ikke godta det
nå skal jeg ikke provosere frem disse
følelsene nå
jeg måtte bare notere dem
ikke engang smake på dem
bare notere dem
for en dag skal jeg få dem helt bort

men nå skal jeg legge meg
uten belter

ikke i hvite laken
jeg skal sove
og våkne opp
imorgen

og kjempe videre

9 svar til fastspent

  1. Hei!
    En beskrivelse det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i… Det er nok veldig mange, altfor mange, forferdelig mange som har ligende opplevelser, men som aldri tør å fortelle noen om dem. Hvorfor? Vi påføres skam av systemet, som gjør at det store flertallet tier om opplevelsene. Men vi er noen som ikke tier, og vi må stå sammen!

  2. Merete sier:

    Bra skrevet dikt! Fikk meg til å tenke tilbake på mine opplevelser fra belter, og hva som plager meg aller mest er at jeg ikke husker noe fra første gang. Jeg husker «Jeg må vekk» og så en smerte i kneet da det traff mursteinsgulvet, og mangelen på muligheten til å reise seg opp igjen. Så er alt svart…

  3. Tilbaketråkk: Frihetsberøvelse « Min hverdag! Mine tanker!

  4. cathrin sier:

    sterkt dikt… kjenner meg veldig igjen…

  5. Elin Sverdrup-Thygeson sier:

    Fint at du begynner å gå inn i opplevelsene, slik at du lettere kan legge dem bak deg, og hjelpe andre til å gjøre det samme, ved at du har ordlagt den opplevelsen som du knapt orker å føle på. Så fortsett å skriv, med plenty av selvtillit, slik at du kan presentere mere åpenlyst etter hvert. ELIN

  6. Lillian sier:

    Sååå bra skrevet. Jeg ble med ett revet tilbake til førte gangen min. Er selv ute av helvetet i dag og det er godt å se at andre opgså kommer seg…… Fortsett slik, og som Siv sier, vi er fler og vi står sammen. Skulle ønske dette flotte beskrevet diktet kunne nå også de som styrer psykiatrien i dag. Kanskkje de får en annen opplefvelse av hva de egentlig utsetter redde og fortvilte mennesker for.

  7. Lasse sier:

    Veldig veldig levende og bra skrevet. Jeg har ikke vært der, men trusselen om å kunne havne der har skjerpet meg. Dit vil jeg ikke, og nå må jeg kanskje snart bidra til at ingen lenger trenger å engste seg for å havne der. Beltesengen, tvangstrøyen og lobotomi er glimrende visualiseringer av den mest utbredte tvangsformen idag – medisinering. Jeg tenker at tung nevroleptika fungerer på samme måte, bare mindre visuelt.

    Håper diktet blir viden kjent. Jobb for det.

  8. Har sett «pleierne» kaste seg over en pasient og bære vedkommende inn i belteseng fordi han ropte et eller annet mens han virket sint og forvirret. Neste gang alarmen gikk og de skulle legge en fyr i belter orket jeg ikke å se på. Syntes det var skremmende og var selv livredd for å bli lagt i belter mens jeg var der. Syntes belteterskelen var lav. I boka til Arnhild Lauveng har hun beskrevet hvordan pleierne holdt rundt henne til hun ble rolig og sluttet å kutte seg opp. Det var på ungdomspsykiatrisk og denne løsningen hørtes langt bedre ut.

  9. Kristin L. sier:

    Et fantastisk dikt som sier så mye, og som jeg kjente meg igjen i fra egen erfaring. Vondt men fint. Ønsker deg alt godt! Kristin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s