Men, det at følelsene har tatt slutt – det betyr ikke at tankene har tatt slutt, de tankene jeg ble påført. Noen av de tankene som jeg skriver ned her. Men jeg kommer ikke til å forlate landet før de nye psykiske tjenestene er opprettet.

Fearnley malte. Jeg kjenner ham ikke. Dagsland skrev. Heller ikke ham kjenner jeg. Men jeg har hørt så mye på ham. Veldig mye har jeg hørt på ham, i løpet av disse ikke bare ti-elleve årene, men i løpet av de snart seksten årene.

Det har vært en lang reise, lengre enn noen kan ane.

Ingen aner hva jeg har blitt påført. Det er så dypt at ingen noensinne vil kunne fatte det. Noen vil kunne ane snev av det etterhvert.

Det har vært en lang reise, en veldig lang reise. Endelig skriver jeg direkte på skjermen. Heldigvis. Og det som skrives her, vil redigeres i løpet av dagen. Det er stort å skrive det – og det er for godt til å være sant; at følelsene har tatt slutt. De følelsene jeg ble påført, har tatt slutt. De tok slutt i går. Too good to be true. Zu gut, wahr zu sein. Aber vielleicht, hat es jetzt passiert. Det ville ha vært so godt. So godt. So utrolig godt.

For i over ti år har jeg skrevet, drevet av følelsene som jeg ble påført. Kanskje har endelig tiden kommet for at jeg skriver utelukkende basert på tankene jeg ble påført. Og en vakker dag, vil det utelukkende være basert på ren vilje. Sånn vil det skje hver dag, fremover – iallefall hver dag som jeg skriver her. Andre dager vil jeg skrive andre steder. Stegene, ordene, følelsene, tankene, viljen.

Kanskje har følelsene tatt slutt. Kanskje har de virkelig det. Tusen takk til deg som hjalp meg med det. Kanskje uten at du visste det. Gud har mange veier. Men det skjedde i går, i natt – det gjorde det. Følelsene tok slutt. Man vil kunne si hva som helst til meg – og det vil ikke lengre provosere meg. Det er store å ta i min munn, det er store ord å skrive. Jeg tror ingen i denne verden aner det.

I ti år har følelsene ligget under der, påført av psykiatriens tvang, elektrosjokk, medisiner, psykoterapi. Spesielt tvangen. Følelsene jeg har blitt påført av tvangen, har vært enorme. Det er ikke uten grunn at min Aftenposten fra fredag fortsatt ligger oppslått på dobbelsiden med Obama, der han vandrer i ensom majestet på krigskirkegården på Arlington. Det er godt å kunne skrive slik nå. Uten følelser. Uten ord. For ordene er muntlige. Ordene er ikke skriftlige.

Kanskje vil ikke ordene bli redigert, kanskje vil de. De skriftlige ordene. For såklart er ordene også skriftlige. Men de er noe annet, enn de muntlige. Det er to vesens forskjellige ting, de skriftlige ordene er en ting, de muntlige ordene er noe annet. Men det er stort å skrive det – at jeg ikke lengre vil bli følelsesmessig provosert. Det er så stort å skrive det, at ingen aner det. Det er som en drøm, det er en drøm. Men noen drømmer blir sanne. Noen drømmer er sanne.

Ibsen reiste ut av landet. Han forlot landet. Ambjørnsen gjorde det samme. Sørensen gjorde det samme. De forlot landet. Jeg kommer også til å forlate landet, men ikke for godt. For jeg vil vende tilbake. Jeg har en jobb å gjøre her. Og jeg har røtter her, røtter som jeg elsker dypere enn nok noen kan fatte.

Men det er ikke viktig på denne dagen. For på denne dagen er det bare en ting som teller – nemlig å forstå at følelsene faktisk har tatt slutt, altså de følelsene som slipper ut. Inni meg vil jeg fortsatt ha følelser, men de vil aldri slippe ut som utbrudd. Aldri. Uansett.

Det har vært en lang reise, lengre enn noen kan fatte. Men nå er første etappe av reisen over, den tok over ti år, nesten elleve år.

Jet d'eau, 2005. (Foto: Wikipedia/Michel Bobillier)

Denne fontenen i Genevè er et kjempe-passende symbol for frihetskampen vår!

Jet d’eau!

Den fontenen har fosset ut vann i den snart kanskje aller viktigste byen i verden for meg, begynner jeg å skjønne. Den har fosset ut vann helt siden år 1886 står det skrevet.

Det var virkelig et fint symbol for frihetskampen. Tusen takk.

Vi gir oss aldri!

Se også Wikipedia: “Jet d’eau“.

Kanskje vil noen av oss stemme på det partiets politikere som tok seg litt oftere tid sammen med oss enn andre. Så mange som en av fire velgere stemmer ikke ved valg – potensialet er stort.

Jesus var ofte ut på gatene og pratet med folk, mest med dem som var uglesett av andre, eller som på andre måter falt utenfor det normale livet. Dersom politikere og byråkrater regelmessig setter seg noen timer ved siden av dem som eksempelvis sitter i køene på NAVs sosialkontor og trygdekontor, på venteværelsene til de psykiatriske poliklinikkene, på besøksrommene i psykiatriske sykehus, blant rusmisbrukere foran Oslo S, blant demonstranter foran Stortinget og andre steder på samfunnets skyggesider – så vil man kanskje finne litt mer ut av hva vi trenger – og kanskje vil også noen av oss stemme på det partiets politikere som tok seg litt oftere tid sammen med oss enn andre. En uteligger sa engang til meg at han hadde et høyeste ønske i livet: – Å få tale 10 minutter på Stortingets talerstol. Han visste at han ikke ville få taletid, men det var likefullt hans høyeste ønske. 10 minutter. Og dersom han hadde fått mer tid, så kunne vi sikkert lært enda mer av ham.

Jeg tviler ikke på at politikere og byråkrater er ofte ute på gatene – men man kan aldri være der for mye. Jesus hadde ikke selv engang en egen bolig. Man kan bare tenke seg blant hvilke mennesker han tilbrakte flest netter… Så mange som en av fire velgere stemmer ikke ved valg – potensialet er stort. Politikere og byråkrater kan aldri være for mye på sidelinjen, på samfunnets skyggesider.

Hvor ofte er politikere og byråkrater på besøk på lukket avdeling i psykiatrien? Det kan ikke være ofte… – Men hvis jeg tar feil, hva er det som gjør at dere ikke ser de problemene som psykiatriens fagfolk påfører oss gjennom sine diagnoser, medisiner, elektrosjokk, tvangsmedisinering, tvangsinnesperring, osv.? Hvorfor foreslår dere ikke å opprette et alternativt, ikke-psykiatrisk behandlingssystem – med nye, utradisjonelle psykiske helsetjenester?

Jeg skulle så gjerne sett noen politikere og byråkrater som våget å utfordre psykiatriens fagfolk. For selv om de sikkert hjelper mange – så skader de mange av oss gjennom sine teorier. Men de ser det ikke selv…

Politikere og byråkrater kan aldri være for mye på sidelinjen, på samfunnets skyggesider.

I forbindelse med det Paulo Coehlo sier på videoen, minner jeg også om kommentaren til Jan E. Hansen i Aftenposten, 11. februar 2009: - “Noen ganger kan det hende at det beste vil være at ting tar tid. Veldig mye viktig tar tid.” Les hele kommentaren i Aftenposten: “Hvis ikke alt må haste“.

I over ti år har jeg nå på ulike måter kjempet mot psykiatrisk tvangsvirksomhet og for innføring av alternativer til dagens psykiatri. Og i snart seksten år har jeg vært rammet av negative effekter av det psykiatriske systemet. Ingen positive effekter kunne ha veid opp for det jeg har blitt utsatt for av det psykiatriske systemet.

Så – det gjelder sannelig å være tålmodig – det er iallefall helt sikkert…

Takk til deg som la ut den videoen på Facebook i dag.

Haag, 30. juli 2009

Nest etter hvit, så er oransje frihetens farge. For meg er det sånn.

For andre er det kanskje annerledes. Alle farger kan symbolisere friheten, på ulike måter, for ulike mennesker.

Men friheten kan ikke uttrykkes, verken gjennom farger eller ord. Friheten kan bare føles, friheten er noe i seg selv. Friheten er noe dypt inni meg, som ingen kan ta fra meg – men som sannelig kan presses så langt inn, at den ikke kan beveges – noen ganger så langt inn at den ikke kan beveges noe som helst. Rammene friheten er presset inn i, blir så små, at alt nærmest står stille. Og ingen ser det, fra utsiden.

Friheten presses inn til et eneste lite punkt, langt inne i det aller dypeste i meg. Et lite punkt, uten utstrekning. Den psykiatriske tvangslovgivningen fengsler friheten, langt der inni oss – i det aller dypeste mørket inni oss; usynlig for resten av verden.

Laila Dåvøy (KrF) (Foto: www.krf.no)

Laila Dåvøy (KrF) skriver på sin blogg i dag:

Først legger Bjarne Håkon Hansen frem en stortingsmelding om samhandlingsreformen, etter behandling i regjeringen. Deretter inviterer helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen opposissjonspartiene med på å samarbeide om et bredt forlik. Så kommer kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete og sier at forlik er sikkert bra, men først må regjeringen bestemme seg/ta stilling. Holder de oss for narr?

Kommentér innlegget på Dåvøys blogg: “Sp trenger samhandlingsreformen“.

Min kommentar:

Det blir omtrent som når psykiatriens ansatte diskuterer behandlingsopplegg og andre forhold omkring pasienten – uten at pasienten har rett til å være tilstede i møtene.

Forsvarer Morten Furuholmen raser mot militærdomstolen (Foto: VG Nett/Frode Hansen)

Forsvarer Morten Furuholmen raser mot militærdomstolen.

VG Nett skriver i dag at Furuholmen mener militærdomstolen i Kongo manipulerer en neddopet Tjostolv Moland.

- Dette er et regissert spill fra retten. De sperrer Moland inne, doper ham ned så han nesten blir narkoman og kjører så inn et kjempeapparat mot ham.

Les hele artikkelen hos VG Nett: “Forsvarer Morten Furuholmen raser mot militærdomstolen“. Les også Molands svar til domstolen hos Vårt Land: “Moland: – Ble torturert og dopet av politi“.

~ o ~

Min kommentar:

Det samme skjer i norsk psykiatri. De sperrer oss inne, doper oss med piller, stikker oss med sprøyter – med tvang, mot vår dypeste vilje – psykiatrien er i seg selv et kjempeapparat som blir kjørt mot oss.

Hvorfor skriver ikke norske aviser oftere om slikt når det skjer i Norge også? Norsk presse kan jo begynne å følge med på sakene, kvasirettssakene, som føres i kontrollkommisjonene ved norske psykiatriske akuttavdelinger, psykiatriske poliklinikker og andre tvangspsykiatriske avdelinger i norsk psykiatri.

At sakene ikke gjelder dødsdommer i Norge, medfører ikke at rettssikkerheten er noe høyere i Norge, verken i kvasirettssaker i psykiatriske kontrollkommisjoner eller i domstolenes rettssaker som involverer psykiatrisk virksomhet. At de fleste psykiatriske sakene i Norge verken involverer påtale om straffelovsbrudd eller nødrettslige situasjoner – gjør heller ikke situasjonen noe bedre, for den som rammes.

Tjostolv Moland (t.h.) ble fraktet direkte fra sykehuset til rettssalen tirsdag. (Foto: VG Nett/Helge Mikalsen)

Høres det usannsynlig ut? Noen ganger må man selv ha erfart ting på sin egen kropp, før man tror det.

For øvrig har jeg medfølelse med Tjostolv Moland og Joshua French. Håper virkelig dere slipper fri snart!

Amen!

~ o ~

- Se også: “Sven (30): Fri etter 13 år!” – Ære være VG som dekket saken i Borgarting lagmannsrett i sommer!

President Ronald Reagan speaks at the Brandenburg Gate in Berlin, June 12th 1987: “Tear down this wall!”

Some day, another historic speach will be held:

“Tear down these psychiatric walls!”

Now!